EKSTINKT, utdrag fra kapittel 1

Hånden hans innenfor bukselinningen hennes. Han drar dem ned. Buksen og trusen i ett grep. Hun vet hva som kommer. Merker at han trekker ned sine egne bukser. Stivner til stein, kan ikke røre seg, ikke gjøre motstand, og kan ikke skrike, for hånden hans presser og presser over munnen. Den smaker så forferdelig av håndsprit …

 1

 Ferja skar seg vei gjennom stille, blågrønn fjord. Jeg hadde funnet en plass ved relingen bak styrehuset. Trakk glidelåsen på jakken helt opp, og stakk hendene i lommen. Det hadde vært varmt i solen, men her skygget åsene, og i skyggen var det absolutt ikke varmt.

Jeg torde ikke sitte inne. Jeg hadde ikke oversikt der. Alt for mange innganger og utganger. Han kunne komme … Jeg hadde ikke peiling på hvor han var, plutselig kunne han bare stå der. Rett fremfor meg, eller verre: Bak meg!

Snudde meg forsiktig og kikket bakover. Nei, jeg var den eneste her ute. Bare meg og bagasjen. Bagen sto trygt på benken midt på dekket, gitarkassen hadde jeg stilt opp mot setet, men nå holdt den på å rause ned. Skulle jeg bare la den ramle? Men det gulvet var ikke tørt. Eller gulv? Dekk … het det på sjømannsk.

Bestemte meg for å berge gitarkassen før den havnet i saltskvipet på dekket, bar den med meg bort til den lune plassen jeg hadde funnet. Ble stående ved en diger metalldings som hadde noe med fortøyninger å gjøre. Akkurat de dingsene hadde jeg aldri funnet ut navnet på. Men trossen som var festet rundt den, gjorde det helt obvious hva den ble brukt til.

Gitarkassen støttet jeg mot hoften og strøk over den. Fikk litt vann på fingrene, tørket det av på skjørtet.

– Spiller du?

Jeg hoppet høyt, hadde ikke hørt skritt. Noen, han, hadde sneket seg inn på meg. For det var en mannsstemme, dyp stemme.

Han var her nå! Hadde fulgt etter meg, enda så godt jeg hadde fulgt med!

Hjertet begynte å slå fortere og fortere, det suste i ørene. Snudde så vidt på hodet, nok til at jeg kunne se han som sto rett bak meg nå. Samtidig greide jeg å peile ut en vei å flykte … Rett frem langs relingen og inn døren på den andre siden.

Blikket mitt fanget ham ikke opp. Hvor var han? Jeg snudde meg helt rundt. Først da så jeg ham, og skjønte hvorfor jeg ikke hadde hørt skrittene hans. Han hadde kommet på hjul. En helt fremmed gutt i rullestol … Det var ikke han.

Jeg trakk pusten dypt, pulsen senket seg litt: Ufarlig, helt ufarlig … Han kan ikke røre deg, og han er det lett å flykte fra.

– Ja, svarte jeg, lavt. – Jeg spiller. Men bare på fem strenger.

Han lo. – Er det sant? Spill litt, på de fem strengene, da, utfordret han.

Jeg tenkte meg om.

– Sorry, sa han. –Det er kanskje for personlig?

Jeg trakk på skuldrene. Satte meg ned på metalldingsen og åpnet den ene låsen på gitarkassen. Føkk! Ikke om han skulle få snusen i hvor personlig det var.